Strukturelle kjennetegn ved fuktemidler inkluderer hovedsakelig deres molekylære strukturelle egenskaper og kjemisk sammensetning.
Den grunnleggende egenskapen til molekylstrukturen til fuktighetsmidler er at den ene enden av molekylet har en hydrofil gruppe (segment) og den andre enden har en hydrofob gruppe (segment). Denne strukturen gjør det mulig for fuktemidlet å danne en sandwichstruktur mellom væsken og den faste overflaten, og dermed redusere overflatespenningen og fremme fuktingsprosessen. Spesifikt, de hydrofile gruppene (som hydroksyl, karboksyl, etc.) vender mot vannet, mens de hydrofobe gruppene (som alkyl, aryl, etc.) adsorberes på den faste overflaten for å danne en monolag, redusere overflaten på belegget og gjøre det lettere for væsken til å spre på den faste overflaten.
I henhold til de forskjellige kjemiske strukturer kan fuktingsmidler deles inn i følgende kategorier: organisk silisiumtype: for eksempel polyetermodifisert organisk silisium, hovedsakelig brukt for å redusere dynamisk overflatespenning. Anionisk type: som etylenoksydaddukter, hovedsakelig brukt i vannbaserte harpikssystemer. Nonionisk type: for eksempel fluorpolymerer, med god overflateaktivitet. I tillegg må også fuktighetsmidlers evne til å redusere dynamisk overflatespenning vurderes i praktiske anvendelser. For eksempel reduserer fluorholdige fuktingsmidler hovedsakelig statisk overflatespenning, mens silikonfuktingsmidler effektivt kan redusere dynamisk overflatespenning. Derfor, når du velger et fuktemiddel, er det nødvendig å ta et valg basert på den spesifikke situasjonen.