Arbeidsprinsippet for dispergeringsmiddel inkluderer hovedsakelig følgende aspekter:
Adsorpsjon: dispergeringsmidler produserer adsorpsjon på overflaten av faste partikler gjennom deres unike molekylstruktur og kjemiske egenskaper, og forbedrer dermed betydelig fuktbarheten til disse partiklene. Når polymer -dispergeringsmidler adsorberes på faste partikler, dannes et adsorpsjonslag på overflaten, noe som ikke bare øker ladningstettheten på overflaten av partiklene, men øker også den steriske hindringen og reaksjonskraften mellom partiklene.
Dobbeltlagsstruktur: I vannbaserte belegg adsorberes dispergering selektivt på grensesnittet mellom pulver og vann for å danne en dobbeltlagsstruktur. Anioniske dispergeringsmidler ioniseres i vann for å danne anioner, som adsorberes på overflaten av pulveret. Etter at dispergeringen er adsorbert på overflaten av pulverpartikler, adsorberes anionene tett på overflaten av partiklene og kalles overflateioner; Ionene med motsatte ladninger i mediet kalles motioner, som kombineres med overflateionene gjennom elektrostatisk virkning. På denne måten dannes et dobbeltlag mellom overflateionene og motjonene, og partiklene forhindres fra å aggregere ved elektrostatisk frastøtning.
Repulsive Force Effect: Dispergeringsmolekyler har hydrofile og hydrofobe regioner. Micellestrukturen de danner i løsningsmidlet kan pakke faste partikler og gi en frastøtende kraftffekt, slik at partiklene opprettholder en viss avstand. Sterisk hindringseffekt: Micellestrukturen dannet av dispergeringsmolekyler i løsningsmidlet gir en sterisk hindringseffekt, og hindrer kollisjonen og aggregeringen mellom partikler og opprettholder partiklene. Charge Effect: Noen dispergeringsmolekyler har ladninger på overflatene, noe som kan avvise partikler gjennom elektrostatisk frastøtning for å forhindre aggregering.